Manchester United, tingenes tilstand

Gjesteskribent Kenneth Nordgård snakker om ståa i Manchester United:

I disse dager har diskusjonen rundt David Moyes og hans inntog i Manchester Uniteds store familie rast i forskjellige medier. Journalistene i aviser både på balløya og her hjemme har vært særs kritiske. Men har det egentlig vært grunn til det?

Man kan si mye om fotballfamilien, men et kjennetegn er at man sier fra med store bokstaver om man er misfornøyd. Så har også vært tilfelle med oss United-fans den siste tiden. Mange har bevisst gått mot Sir Alex’ siste formaning om å støttet den nye manageren, og kritisert i alle mulige fora. Jeg skammer meg litt, jeg føler på at det ikke er rett å kritisere. Ingen annen jobb i klubbfotballen hadde så store sko å fylle som skoene etter Sir Alex Ferguson, sjelen, ryggraden, reisverket, legenden. Om David noen gang fyller disse er usikkert, men vi skal være fornøyde om han går ned bare et par størrelser. Foreløpig har det gått litt trått, med noen bitre poengtap som mot Southampton og Cardiff, samt forsmedelige nederlag mot Liverpool og Manchester City. Det kan være tungt å svelge for enhver. Likevel, i media fremstilles det som en total og uopprettelig krise. Vi ligger på 8. plass i Premier League, og ligger kun syv poeng bak City som hele sesongen har vært en klokkeklar gullkandidat på tross av noen blemmer på bortebane. Nei, det er ikke krise, det er faktisk en akseptabel situasjon med tanke på managerbytte, Moyes har spillere å sette seg inn i, anlegg, kartlegging av mulige transferobjekter og generelt ansvar for å få ting til å fungere. Man kan sette spørsmålstegn ved laguttak og bytter så mye man vil, men Moyes er den som faktisk er til stede på treningsøktene, han har det beste vurderingsgrunnlaget, ikke de som sitter hjemme i sofaen og kommenterer på PC med en gang de irriterer seg over noe. Ikke de som møter opp på Old Trafford for å se sine helter. Moyes, sjefen, den kommende legenden. Med det vanskelige utgangspunktet er det en prestasjon i seg selv å være med i toppen så tidlig, og jeg har ikke et fnugg av tvil i mitt hjerte(eller hode), om at ting kommer til å bli bedre. Vi har sikret avansement i Champions League, det er ikke lenge siden vi røk i gruppespillet mot tilsvarende motstand. Vi henger godt med i Premier League, og har et overkommelig kampprogram fremover. Juletidene vil som alltid endre tabellbildet ganske mye, men med en så bred stall som Moyes rår over vil United være bedre rustet enn mange av sine konkurrenter til å takle kampoppsettet. Uansett vil ikke status gjøres opp før i Mai, og selv da tror jeg vi skal være fornøyde om vi mot formodning ikke er på toppen av tabellen. Vi tåler en sesong uten sølvtøy, vi tåler å være tålmodige, vi må gi mannen tid. Vi må støtte laget vårt, det er som et ekteskap, i gode og onde dager.

Det er likevel ikke til å stikke under en stol at spillermaterialet på visse områder har sine begrensninger. Mange spillere har en formkurve som daler samtidig, og stiger på samme tidspunkt. Det borger for prioriteringer, og en spiller i form kan noen ganger bli henvist til benken, mens spillere ute av form likevel er det beste alternativet til tider. Mot Cardiff for eksempel, ble Danny Welbeck byttet inn for å få verdifull kamptrening etter skade, i etterpåklokskapens lys kan man si at det kanskje ikke var et godt valg når Giggs samtidig kom inn på midtbanen. Hadde han derimot satt sjansen sin, eller Rooney enten avsluttet selv eller hatt en mer presis avlevering retning Welbeck, ville pipa fått en annen lyd. Leter man etter noe negativt, vil man også finne det. Slik jeg gjorde, rett etter kampslutt. Likevel har jeg med litt refleksjon full forståelse for valgene, selv om vi tapte to poeng på tampen. City tapte alle tre på samme arena, og der snakkes det jo fortsatt om gull, og et av verdens dødeligste angrepslag? Vi har god dekning på topp med Rooney, Robin, Chicharito og Welbeck. Vi har en joker i Kagawa i 10’er rollen. Vi har Januzaj som også kan bekle samme rolle. Vi har Valencia, Nani, Januzaj, Kagawa, Zaha til disposisjon på kantene. Zaha har i det siste vært offer for mye kritikk, men en spiller som ikke spiller blir ofte det, og ofte har manageren grunnlag for å vurdere det dithen, likevel er det media som legger det frem for oss som fans. Vi har en sentral midtbane som enda ikke har levd opp til sitt potensiale, Fellaini har ikke kommet inn i laget som mange håpet, men kan utvikle seg til å bli en bauta over tid. Carrick er tryggheten selv, men også han bærer preg av kritikken i media selv om prestasjonene har vært jevnt over gode. Cleverley viser tegn til at formen er på vei, men har fortsatt langt igjen før han er av United-kaliber i store kamper, med hederlige unntak. Anderson uttalte nylig sin nye motivasjon for å lykkes, la oss håpe han holder seg skadefri og presterer når han får sjansen, alle som følger United vet at han kan være brilliant. I de bakre rekker har vi unge, lovende spillere som Jones, da Silvas og Smalling som kan utfordre ringrevene Ferdinand, Vidic og Evra. Büttner som har vist seg frem ved noen anledninger. Står det virkelig så dårlig til at vi kan si sommerens transfervindu var dårlig? Nei, det gjør faktisk ikke det. Nå nevnte jeg ikke alle, men i grove trekk det som definerer United, det som har vært substansen i laget så langt. Og som sagt kan man mene mye og mangt, uten at det hjelper laget. Det som hjelper er at vi støtter manageren, stoler på hans valg, og gir det tid. Mentoren lurer i gangene.

Neste punkt på agendaen vil være å si noe om Ed Woodward, eller «Wayward» som mange tar seg friheten å kalle ham. Skoene til David Gill i sjefsstolen er ikke stort mindre å fylle, og med tanke på alle lukrative avtalene han har rodd i land ser det trygt og godt ut fremover. Jeg har full tiltro til at midler er tilgjengelige om vi skulle trenge de. Jeg har full tiltro til at en såpass ung herre må ha noe for seg når han får jobben, og dermed også har tatt lærdom av eventuelle feil gjort i sommer. Transferpolitikken må få sette seg, og vi må ha klare mål på hvem vi ønsker. Moyes ønsket seg Fellaini og Baines, og grunnen til at det drøyde helt til siste sekund var at han ville ha begge, og ventet i det lengste for å lykkes. Halvparten lyktes, og det skal vi da egentlig være fornøyde med? Fellaini er en kvalitetsspiller, og kommer til å vise det i større grad når ting har satt seg, for det er kanskje ikke gjort på bare en halv sesong, kanskje ikke en hel heller. Men det kommer, vi må bare støtte klubben, støtte manageren, stå bak spillerne last og brast.

Der ligger forskjellen på å være supporter, og å være fan. En fan liker laget, og liker at de vinner, men vil ved motgang vise sine sanne farger. En supporter vil, som det engelske ordet support oversettes til , støtte laget, i medgang, i motgang, i gode tider, i tunge tider. En supporter elsker laget, mange lever for laget, vier livet sitt til laget. Støtter laget ved å bidra i diskusjoner på en konstruktiv måte, kjøper drakter av sine favoritter, tar nye signeringer godt imot, viser verden at man er stolt over å ikle seg plagg med favorittemblemet, viser at man er med laget selv om det går trått. Det er i motbakke det går oppover, og selv om vi nå ifølge mange befinner oss i en motbakke, er det langt fra fritt fall. Det blir bedre, fansen vil komme tilbake, supporterne vil stolte kunne si at de har støttet laget frem mot storhet. Vi må bare gi det tid, vi må gi spillerne anledning til å tilpasse seg nye trenere og nytt støtteapparat. Vi må stole på at Moyes har belegg for å ta med seg sine mest betrodde. Believe.

Kenneth Nordgård, United-Supporter.